Katerina Aksonova.
    På hylle.

    Dan: Jeg har nok bruk for Den, men levende, ikke død!
    Mari: Jeg er uten skyld. Jeg er da ikke noe umenneske.
    Dan (knugter sine hender): Jeg er nå en gang så spøkefull av meg, det er ikke noe å gjøre med det. Jeg må tilstå at jeg handlet helt bevisst den gangen, uten at noen behøvde å overtale meg.
    Mari: Jeg bryr meg ikke om å føre ørkesløse samtaler og har ingen som helst interesse av det De sier.
    Dan (ser forskende på henne): Jeg kjenner ikke... igjen, hun ser ikke ut til å ha lyst til å snakke fortrolig med meg – hun er vel for stolt til det...
    Mari: Jeg har ikke lyst til å ødelegge stemningen. Jeg er så full av uro om dagen, jeg føler på meg at vi går en fryktelig tid imøte. Jeg holder det ikke ut lenger.
    Dan: Jeg tror deg ikke.
    Mari (hast): Jeg er så fryktelig trøtt.
    Dan: Jeg setter min frihet altfor høyt.
    Mari (kamper med graden): Jeg vet ingenting, sier jeg, pin meg ikke slik til ingen nytte...
    Dan: Jeg har aldri følt det slik som nå, og det vil jeg si deg. Jeg har ikke gjennomgått hundredelen av det du har måttet gjennom.
    Mari: Jeg er kommet gjennom det, fordi min kjærlighet til deg var sterkere enn frykten.
    Dan (uden at se på hende): Jeg vet det, men jeg så helst at du overtok den jobben for meg.
    Mari: Jeg er fullt klar over situasjonen, men jeg kan virkelig ikke gjøre noe!
    Dan: Jeg skal aldrig gjøre det mere.
    Mari (ryster på hodet): Jeg lovet mi selv fald av grammele at fra nut av skulder alt og alle få være i fred for mi.
    Dan: Jeg har ingenting å skjule, hvordan jeg kunne vite noe?
    Mari (dirre lit i stemmen): Jeg har i det siste betenkt mi jeg også; men du har ikke villhet se noen ting. Jeg har liten tid.
    Dan: Jeg bryr mi ikke om det.
    Mari (smerteligt): Jeg har lært å forstå og tilgi. Jeg har lidd og lært så mye.
    Dan: Jeg ble bedratt, jeg var blind.
    Mari (forstyrret): Jeg er ikke riktig meg selv i dag.
    Dan: Jeg tenker vi kan gå nå.
    Mari: Jeg elsker deg, men alt du har foretatt deg mens vi var borte fra hverandre, rakker meg ikke.
    Dan: Jeg tenker vi kan gå nå. Jeg må hvile og samle krefter.
    Mari: Jeg glemmer ikke et eneste øyeblikk at jeg er...
    Dan: Jeg tenker vi kan gå nå.
    Mari (et skritt imot ham): Jeg har så vondt av dere begge.
    Dan (stiller sig foran hende): Jeg er uten skyld.

    "Skuespill"
    Main.

    Vennligst send dine brev til: aksioma@neonet.ua.

Enhver reproduksjon av dette dokumentet delvis eller i sin helhet er strengt forbudt. For pedagogiske formål bare.
Copyright © 2003-2016. All rights reserved