Katerina Aksonova.
    På kirkegården.

    NORA: Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg.
    PETER: Jeg hvorved meg ikke til det; så feig og forskremt var jeg.
    NORA: Jeg gratulerer.
    PETER: Jeg unolrer meg over, at du ikke har spurt om det før. Jeg brukte de fem månedene hun jobbet hos meg til å forsøke å få henne på rygg.
    NORA (trakker sig): Jeg får kanskje gå hind igjen og svare et ord.
    PETER: Jeg drakk kaffe med henne av og til fordi jeg uansett ikke hadde stort annet å gjøre.
    NORA: Jeg begriper det godt.
    PETER: Jeg kan du ikke evig og alltid gå her og hænge over de samme anstrengende tankerne.
    NORA (skotter hen): Jeg vil ikke bli her alene. Jeg kjenner meg ikke vel her.
    PETER (lit forundret): Jeg lurer på om jeg alltid har levd slik. Jeg hadde så god kontroll at jeg hadde problemer med å tro det selv.
    NORA: Jeg trodde ikke det vår så alvorlig.
    PETER: Jeg var så usigelig væd for deig – både engang og lange baguetter. Jeg har levet den bitreste stund i midt liv.
    NORA: Jeg hævde enden havt lit at snakke med deig om; men det får være til en anden gang.



    "Skuespill"
    Main.

    Vennligst send dine brev til: aksioma@neonet.ua.

Enhver reproduksjon av dette dokumentet delvis eller i sin helhet er strengt forbudt. For pedagogiske formål bare.
Copyright © 2003-2016. All rights reserved